REAL DEAL


Maleriet er et av de opprinnelige kulturuttrykkene som har eksistert siden tidenes morgen. Fra begynnelsen av 1800-tallet og fram til 90-tallet ble også maleriet sett på som det mest presisjetunge kunstmediet i Norge. Da minimalismen og konseptkunsten gjorde sitt inntog i norsk kunstliv for ca 20 år siden, førte det til dårlige tider for maleriet. Vi kan si at 90 tallet definitivt ikke ble maleriets tiår, og ved inngangen til tusenårsskiftet måtte man fortsatt ha god posjon selvtillit for å fortsatt kunne argumentere for maleriet som medium i kunstverdenen.

Nå ble det ikke slik at maleriet avgikk ved døden slik mange trodde og kanskje håpet på, og for å få litt oversikt over bakgrunnen for ”maleriets død” vil jeg gå tilbake til Walter Benjamin som i mellomkrigstiden skrev om auraens død i "Kunstverket i reprodukssjonsalderen". Benjamin brukte ordet ”aura” ved å henvise til en følelse av ærefrykt og ærbødighet man iblant opplever i nærvær av unike kunstverk. Ifølge Benjamin, ligger ikke auraen i objektet selv, men i eksterne attributter som for eksempel kulturell verdi, kunstverkets eierskap, eller autentisitet. Aura er ifølge Benjamin dermed betegnelsen på kunstens forbindelse med grunnleggende borgelige maktstrukturer, og i dens forbindelse med magi og religiøse og verdslige ritualer. Benjamin var opptatt av at den moderne teknikkens mangfoldiggjøring av bilder (f.eks film) gjør at kunsten blir frigjort fra sted og ritualer, hvilket gjør at det mister sin ”aura” som autentisk originalverk.

På 50-tallet var modernismens siste store profet, den erkekonservative amerikanske kunstkritikeren Clement Greenberg, opptatt av kunstens autonomi, og selvsagt også dens aura. Han var opptatt av det perfekte maleri, sluttpunktet for modernismen, hvor bildet blir ett med seg selv og hvert spor av litterært innhold er borte.

Om modernismen egentlig tok slutt kan man vel kanskje fortsatt spørre seg om, men på 60-tallet og utover kom ”opposisjonen”, dvs. minimalister og konseptkunstnere, som var svært negative til aura. Joseph Kosuth tar i sin tekst ”Art After Philosophy, 1969” et oppgjør med store deler av den tradisjonelle modernismen, og maleriet går med dette inn i dårlige tider.

På 80-tallet var den franske filosofen Baudrillard opptatt av simulakrum, som brukes til å beskrive en representasjon av en annen ting, for eksempel der et maleri er utført ved å kopiere et fotografi som selv er en kopi av virkeligheten. Baudrillard hevdet at et simulakrum ikke er en kopi av det ekte, men blir sannheten i seg selv. Han mente også at samfunnet hadde mistet kontakten med den virkelige verden og at autentisitet ikke lenger var mulig – alt var brukt opp. I dag kan man vel se på et slikt utsagn som en kulturell feilslutning, men disse teoriene ble tatt opp av malerne og førte til ”det heftige maleriet”. Men der man på 50tallet trodde på det gestiske maleriets evne til å uttrykke vårt indre, handlet det på 80 tallet om tomme gester. Man kunne gjenta gestene, men de var tømt for innhold, og man malte mer ut fra magefølelsen. Dette ble ikke noen diskusjon i Norge, for vi hadde ikke hatt debatten de hadde i New York på 60tallet, hvor maleriet ble erklært dødt og begravet av minimalister og konseptkunstnere).

Denne argumentasjonen ble videreført av genersjaonen som kom etter, f.eks Sherrie Levine som kopierte tidligere kunstneres arbeider, for eksempel ved å fotografere fotografier av Walker Evans, og gjøre dem til sine. Dette skjedde på slutten av 80 tallet, og da ble igjen maleriet ansett som uaktuelt.

Og da er vi inne på det jeg skrev innledningsvis, hvor auraen død på 90tallet også ble brukt som et argument for maleriets død. Siden ”maleriets død” har vi hele tiden sett det gjenoppstå i ulike varianter. Maleriet har sugd opp i seg stort sett alt av samfunnsendringer, sub-kulturer og teknologisk utvikling. I noen tiår har vi også snakket om “kunst i det utvidete felt”. Denne formuleringen har sitt utgangspunkt i artikkelen “Sculpture in the Expanded Field” fra 1979 av den amerikanske kunstteoretikeren Rosalind Krauss hvor hun tar for seg nye uttrykksformer særlig innenfor amerikansk skulptur på 1970-tallet. Betegnelsen ble etter hvert også overført til maleri, og da snakker vi om et maleri som ikke er utført etter tradisjonelle borgerlige normer, som at det er firkantet, er utført på lerret, og er påført maling. Kunstkritikeren Howard Halle snakker om maleriet som en filosofisk virksomhet som ikke alltid involverer maling. Det er en måte å organisere verden på som verken representerer sannhet eller fiksjon men litt av begge deler (Howard Halle i Douglas Fogle: The trouble with painting) Denne kontinuerlige undersøkelsen og utvidelsen av maleribegrepet har bidratt til at man over tid har måttet vurdere og revurdere hva et maleri er eller kan være. En tendens særlig her i Norge har vært malere som har integrert fotografiske elementer på ulike måter. Noen har brukt fotografier som forelegg, i hovedsak inspirert av Gerhard Richter. Andre har integrert fotografiet direkte i maleriet med fotoemulsjon på lerretet kombinert med maling. En annen variant har vært malerier som har beveget seg ut av rammen, og ut i rommet, som skulpturer eller installasjoner, eller malerier som til forveksling har minnet om produktdesign. På siden av dette har vi også sett ”det figurative maleriet” med utgangspunkt i kretsen rundt Odd Nerdrum og den figurativ linjen ved Statens kunstakademi.

De siste 10 årene har også teknologi-, media og informasjonssamfunnet skapt andre betingelser, og nye muligheter for billedkunsten. Samtidig ser vi en ny-romantisk tendens i kunsten. Kan man igjen se nye muligheter for maleriet?

Cecilie Nissen,
kurator for REAL DEAL