LET US GO INTO THE DARKNESS

Lysmetaforikk er det eldste trikset i boka. Vi kan nøste ut nærmest hele den vestlige tenkningens
historie fra de første tre versene i 1. Mosebok.
I forestillingen om en «Skapelse» der tilblivelse forstås som et «noe» som oppstår fra et «ikke-noe»
finner vi platonismens verdensforståelse slik den etter hvert skulle toppe seg i den kartes-ianske
dualismen; skillet mellom kropp og sjel, tanke og materie og alt det der. At dette skjedde «i
begynnelsen» lanserer tanken om en lineær tidsforståelse, noe som forsterkes etter hvert som
Bibelens historier folder seg ut og det hele når sitt klimaks i den visjonære endetidsprofetien.
Gjennom hele den europeiske idéhistorien har koblingen mellom platonisme og kristendom vært
dominerende, og det er først de siste hundre årene at det har funnet sted noen videre utforsking og
kritikk av den dualistiske grunnstrukturen i vår idéhistorie. Dette har vært spesielt synlig i de ulike
filosofiske etterdønningene etter Slagskipet Nietzsche, men også i den mer pragmatiske tradisjonen
etter C.S. Peirce og Wittgenstein.
Parallelt med disse bevisste forsøkene på å hanskes med de filosofiske problemene som er knyttet
til Moderniteten som kollektivt dannelsesprosjekt, kan vi også spore lignende tendenser innenfor
andre, mindre klart definerte former for kulturell praksis. For der filosofiske prosjekter fremdeles
opererer innenfor et system der det må argumenteres mer eller mindre rasjonelt, står kunsten i
posisjon til å være mindre klar og entydig. I kunsten skjer modernitetskritikken derfor gjerne ved at
man nærmer seg lysmetaforikken via bakveien. Ettersom lyset nærmest er å regne som en symbolsk
readymade, så vil det å påkalle lysets eller mørkets kraft automatisk gi et hav av mening å plaske
rundt i. Ikke minst hvis man i tillegg begynner å grave litt i dette mørket.
Alt fra black metal til Da Vinci-koden og Eyes Wide Shut, har vridd på det tradisjonelle fokuset på
middelalderen. På grunn av vår trang til å se historiske linjer, har det viktige i middelalderen gjerne
blitt sett på som skolastikkens lysbaserte estetikk. Den gotiske katedralen var det himmelstrebende
eksempelet på det som skulle komme, som ble videreført inn i Renessansens humanisme og satte
fart på Opplysningsprosjektet. Interessen nå er i stedet vendt mot det ritualistiske, det esoteriske og
det okkulte som hele tiden lå og lurte i bakgrunnen. Det må jo være en grunn til at det å høre noen
messe på latin automatisk får en til å tenke på sataniske ritualer mer enn på prelutheransk
kristendom.
Det som er mest interessant i dag er ikke nødvendigvis de ofte tilsynelatende banale sider ved den
kunsten som forholder seg til ritualer, «overskridelse», mørke og destruksjon som leverandør av
innholdsmessig referansehorisont. «Mørket» må egentlig ofte sies å benyttes primært som en
bevisst strategi, ofte nærmest som en parodi. Det som likevel gjør det til noe mer, er hvordan man
klarer å lede oppmerksomheten mot bestemte sider ved Opplysningsprosjektet, og ikke minst dets
forfall, som lite annen kunst har tatt mål av seg til å reflektere over. Gjennom en slags villet
obskurantisme utforskes muligheten for erfaring og forståelse innenfor et felt der mening ikke er
tydelig tilgjengelig. Den interessen for lukkede brorskap og premoderne ritualer som har preget mye
av kunsten de første årene av det nye millenniet er utvilsomt knyttet til en økt bevisst rundt, og en
ofte personlig tidvis nærmest eksistensialistisk erfaring av hva det vil si å leve i en verden der de
etablerte forestillingene om samfunnets grunnleggende strukturer har vist seg å være så til de grader
løgnaktige.
Ønsket om å knytte seg opp mot det tilsynelatende okkulte og esoteriske skyldes derfor sjelden
noen reell interesse for mørket som sådan. Det er snarere snakk om en dragning mot erfaringen av å
ta del i fellesskap som ikke styres av de samme byråkratiske, (sosial-) demokratiske adferdsmønstrene vi er vant til. Når kunsten vender oppmerksomheten i denne retningen, kan det forstås som en utfordring av tanken om hvorvidt de delene av Opplysningsprosjektet som vi faktisk trenger å ta vare på (menneskerettigheter, velferdsstaten) nødvendigvis også trenger selskap av tilsvarende  onsensusbaserte modeller for kulturell produksjon og bruk.

Erlend Hammer